Vil DU være
sponsor

   
    




 
 
 
 
 
 
 

Den herren giver...


Leserinnlegg av Unni Markussen i HT 4.02.2010

Tre kommuner gir i oppdrag å skrive bygdebøker for området. Dette betales av offentlige midler. Alt greit så langt.
Men, underveis har det haglet med insinuasjoner og tåkeprat, over mange år.
Dette ender med låste dører, flere beskyldninger og til slutt rettssak.
Rettens konklusjon er at dører låses opp, og materialet frigis.
Saken ankes, så vidt vites uten nye momenter i bevisførsel. Utfallet går likevel i stikk motsatt retning. De tre kommunene anses nu som eiere av materialet.

Tolker
Gratangens ordfører uttaler så til avisen at hun tolker siste dom som en personlig seier og oppreisning!!! Videre benytter hun anledningen til å beklage seg over ”grov sjikane” gjennom medieomtaler, og hun føler siste dom som en oppreisning for seg og familien!!!
Si meg, var dette et privat søksmål mellom henne og forfatterne?
Som ordfører er hun en offentlig person og må som sådan godta at andre har andre meninger om forskjellig. Det kan da ikke regnes som ”grov sjikane”, eller?
Hun sier videre at nu skal arkivene gjennomgås, og tilføyer i samme farta at, ”så får vi se om de tre kommunene kan nyttiggjøre seg av materialet”.
Hva mener hun med det?
Hva ligger i ”nyttiggjøre seg av materiale”? Tidligere uttalelser har sagt at materialet er klart for trykking. Er kvaliteten like god på dette materialet som på de foregående åtte bøkene, begriper jeg ikke hva dette går ut på

Følelse
Magefølelsen min angående bygdebøkenes videre skjebne er vond.
Siste doms fullstendige ordlyd kjenner jeg ikke, men der burde vært med en klausul som beskytter den eksisterende dokumentasjon. At den ikke skal ”redigeres”, eller endres, på noen måte.
Vilhelm Krag skrev…
Brøyte seg rydning i svarteste skog, plass til en stue og muld til en plog. Hugge vekk alt, som gjør skummelt og tungt, hugge seg sol til alt fagert og i ungt. Bygge seg hjem hvor der før var fjell, bygge det selv.
Bygdebøkene skulle vært et monument over fortidens slitere, det hadde de virkelig fortjent. Ikke grums, uvilje og total glemsel om deres liv og virke.