Leserinnlegg (del 1 av 2) i Harstad Tidende 6. juni 2009

Av professor Lars Ivar Hansen

På grunnlag av det som er kommet fram i avisene, kan det være vanskelig å få oversikt over hva den pågående striden om samlingene på bygdebok-kontoret ved Gratangen båtsamling egentlig handler om. Det kan jo være så sin sak å holde styr på alle de vedtak som har vært fattet, samt overveielser og planer som har vært lagt i løpet av de siste 30 år. Nedenfor skal jeg derfor søke å presentere noe av utviklingen av bygdebokprosjektet sett fra mitt ståsted.

Gårdshistorie og generell historie
Én ting må fastslås i utgangspunktet: Et komplett bygdebok-verk i vår tid består av både gårds- og slektshistorie, og en generell historie for hele bygdelaget eller prestegjeldet. Altså på den ene siden en beskrivelse av hver gård og hvert bruk, etter hvert som bosetningen utvikler seg; og slekter kommer til og faller fra, - helst med detaljert fremstilling av hver families utvikling fra giftermål, barnefødsler til alderdom, kårtilværelse og død. Og på den andre siden en generell fremstilling av allmenne utviklingstendenser i regionen som helhet: Folketallsutvikling, økonomiske vilkår og utvikling av næringsveier, forvaltning, administrasjon, kirkeliv og kriminalitet.
Den gamle Ibestad-nemnda var meget forutseende i så måte, og slo fast allerede fra starten av at målet var å utgi både gårdshistorie og generell historie. Helt fra Tore Meyers første kontrakt i 1980 er dette fastslått. Og fra starten av hadde Tore Meyer også lagt opp arbeidet med registrering og tilrettelegging av kildene slik at det skulle kunne tjene begge formål, noe: som ikke var en selvfølge på den tida. Mange bygdebokprosjekt i landet ble kritisert for å ha unnlatt å gjøre dette, men for Astafjordprosjektet valgte man altså å gjøre det. Så seint som i 2002 undertegnet også de daværende ordførerne i de opprinnelig tre samarbeidskommunene samt Lavangen et dokument hvor Tore Meyer bl.a. ble rost spesielt for dette.

Lavangens rolle
Problemet var bare finansiering. All den stund Skånland, Ibestad og Gratangen la såpass mye penger ned i tilrettelegging av materialet for gårds- og slektshistorie, så de seg ikke i stand til å finansiere utarbeidelsen av en generell historie. Her var det Lavangen kommune kom til hjelp i 1985, ved å påta seg finansieringen av generell historie, i første omgang definert fram til ca. 1725-30. Som Elling Ellingsen tidligere har gjort rede for, skulle Lavangen kommune til gjengjeld få tilgang til det materialet Ibestad-nemda allerede hadde bekostet. Poenget var at Lavangen kommune dermed kunne settes i stand til å få skrevet gårdshistorie for sitt eget område, den dag kommunen så seg råd til det. For en slik gårdshistorie trenges nettopp som avtalen presiserer: ”rekonstituerte familieenheter” (dvs. registre over fullstendige familier, i motsetning til kirkebøkenes meget spredte opplysninger om dåp, vigsel og begravelse), og dernest fri tilgang til øvrig kildemateriale, behandlet og ubehandlet (pkt. l og 2 i avtalen).
Også ordførerne i de tre kommunene var opptatt av den generelle historien, og påla i 1992 Ibestad-nemnda å ta kontakt med Lavangen kommune, med henblikk på ”utgivelse av generell historie etter 1750 for fire likestilte kommuner”. I ettertid viste det seg imidlertid at Lavangen bidro langt mer til ”fellesboet” enn forutsatt i avtalen. Ikke bare bidro kommunen med sekretærhjelp, slik at en rekke nye kildeserier ble lagt inn på data, slik som:
1) informasjon fra 1600-tallets skattelister for hele det gamle Astafjord prestegjeld – altså også omfattende det området som nå utgjøres av Gratangen, Ibestad og deler av Skånland kommune,
2) kirkeboksopplysninger for Lavangen mellom 1893 og ca. 1930, samt
3) kirkeboksopplysninger for Salangen etter 1865 (da Salangen ble utskilt fra det opprinnelig samlede prestegjeldet).
Seinere bekostet Lavangen også reparasjon av den harddisken som disse og øvrige data var lagret på, da den krasjet.
Men nå påstår ordførerne i Gratangen, Skånland og Ibestad ifølge Harstad Tidende følgende: ”Som eiere av arkivet kan Ibestad interkommunale bygdeboknemnd råde over dette og bestemme hvor arkivmaterialet skal oppbevares, hvem som skal ha tilgang til arkivet og vilkårene for slik tilgang.” Dersom man skal ta dette bokstavelig, vil det altså måtte innebære at Lavangen kommune nå må søke de tre ordførerne hver gang det skulle bli aktuelt å bruke samlingene på bygdebok-kontoret, ikke bare det materialet de skulle ha fri tilgang til etter 1985-avtalen, men også det Lavangen selv har bekostet registrert og tilrettelagt.