Leserinnlegg i HT 16.12.2009

Av Lars Ivar Hanssen

Den presentasjonen av Astafjord Bygdebok som ordfører Eva Ottesen har gitt gjennom avisoppslag i den seinere tid, gjør det nødvendig med en viss oppklaring. Først har Ottesen forsøkt å avfeie at de to bindene med generell historie for Astafjord-regionen fra eldre jernalder til ca.1730 har noe med det opprinnelige bygdebokprosjektet til de tre samarbeidskommunene Skånland, Gratangen og Ibestad å gjøre – siden det er Lavangen kommune som har utgitt dem.
Dette gjør hun til tross for at arbeidet med felles, generell historie for området er omtalt fra de tre kommunenes side allerede i Tore Meyers første kontrakt av 1980, - og til tross for at den tidligere Ibestad interkommunale bygdeboknemnd var så opptatt av å få skrevet felleshistorien at den i 1985 med begeistring grep Lavangens tilbud om finansiering av denne delen av prosjektet. Avtalen med Lavangen ble for øvrig inngått som en byttehandel i og med at kommunen ble tatt med i de slektsbindene som ”Ibestadnemnda” da arbeidet med. Det er først den fungerende ”ordførernemnda” som har funnet på å bortdefinere felleshistorien fra det samlede prosjektet.
Dernest bortforklarer og reduserer hun betydningen av slektshistorien – de fire bindene med slektsregistre som ble utgitt i 1992. I ”Fremover” 18. nov. hevder hun at dette ikke er bygdebøker, ”men et register som inneholder navn, dato for fødsel og død samt bosted.” En må da spørre seg om hun ikke – til tross for omfattende forklaring og veiledning i starten på første bind – er klar over at slektshistorien utgjør et nærmest komplett slektsregister for alle de fem Astafjord-kommunene fra slutten av 1600-tallet og fram til de første tiårene av 1900-tallet, der om lag 40 500 personer er blitt koblet sammen i sine slektsforbindelser med foreldre og egen barneflokk. For hvilken som helst person man slår opp på, mellom ca. 1680 og 1925, kan slektslinjene følges både opp og ned i tid. Og dette er ikke innskrenket til å gjelde gårdbrukere med fast leieforhold til gårder som i mange bygdebøker, men omfatter også husmenn, strandsittere og brukere med mer vekslende og sesongmessig lokalisering.
Slektsbindene fremstår dermed som en betydningsfull ressurs for slektsinteresserte med røtter i regionen, og som et verk få områder i landet kan rose seg av å ha tilsvarende til. Med mitt kjennskap til lokalhistorisk litteratur tviler jeg sterkt på om det finnes særlig mange andre bygder, kommuner eller regioner i landet som kan rose seg av å ha tilsvarende. Mange bygder/kommuner har faktisk bygdebøker som gjengir lange lister over brukere og slekt fordelt på de enkelte gårdene, - men uten de mange forskjellige oppslags- og ”inngangs”-mulighetene til å følge slektslinjene fra gård til gård eller område til område, som Astafjord-bindene åpner for.
En bygdebok deles vanligvis i tre deler, slekt, gård og generell historie. I ”Ibestad-nemndas” reklame og avisannonse fra 1992 for slektsegistrene siteres daværende leder av Norsk lokalhistorisk institutt, Harald Winge, som mente utgivelsen var ”En modell for andre bygdebøker” (se illustrasjon). Og 24. oktober 2008 uttalte nåværende leder for instituttet. Knut Sprauten, på et seminar i Oslo i forbindelse med Aker-kommunenes nye bygdebokprosjekt at Astafjord bygdebok kunne gjelde som referanse for den moderne bygdebok. Det er påfallende at ordfører Ottesen hever seg over slike faglige vurderinger fra ledelsen ved landets fremste institusjon for lokalhistorie ved å hevde at kun de to bindene av gårdshistorien (for Gratangen) kan regnes som bygdebøker.
I det hele er det underlig at ordfører Ottesen i den grad finner det nødvendig å nedvurdere det som faktisk er gjort og publisert innenfor rammene av bygdebokprosjektet for Astafjord, selv om frustrasjonen over utgiftssiden er tydelig. Men denne delen av prosjektet var i virkeligheten noe som den tidligere, opprinnelige ”Ibestad-nemnda” gikk sterkt inn for og var meget opptatt av å få utgitt i sin tid. Og det ble en salgssuksess, med 2 500 sett solgt inntil 2003. – Faktum er at gjennom de 22 årene da den tidligere Ibestad interkommunale bygdeboknemnda bestod, ble det utgitt i alt åtte bind. Men denne nemnda var rekruttert av lokalt baserte ildsjeler med interesse for områdets de historie. Hva er presentert etter at ordførerne i 2002 overtok det direkte styret og selv overtok som bygdeboknemnd? Ingenting.
Ordfører Ottesen viser til at Tore Meyer – etter at han hadde sagt opp sitt arbeidsforhold til ”Ibestad-nemnda” – hadde gått inn i et kortvarig engasjement for Salangen, samtidig som det var ti planlagte bind med gårdshistorie som skulle være blitt lovet, men ikke utgitt. Henvisningen til ti bind hadde sitt opphav i et forslag til utgivelsesplan som forfatterne Meyer og Knutsen fremla i mars 2002. Men det de reelt foreslo var en tidsplan for fem gjenværende bind, som hver for seg eventuelt kunne deles i to bøker (halvbind), dersom kommunene var villige til å bevilge tilsvarende ”luksus”-utgaver som det Gratangen hadde sett seg råd til året før, i samband med sitt 75-års-jubileum som egen kommune. Allerede måneden etter ble forfatternes forslag avvist, og de tre kommunene bestemte seg deretter for at det bare skulle skrives såkalte ”råmanus” og ikke utgis noe i bokform etter hvert som arbeidet skred fram. Tore Meyer og Oddbjørn Knutsen k måtte så inngå avtale om at det bare skulle skrives ”rå”, uferdige manus i kladdeform, kun med basisopplysninger. Altså et manus for skrivebordsskuffen, som kommunene så antok at de kunne gjøre hva de ville med en gang i fremtiden - utgi eller la være.
 Denne løsningen var ikke bare utilfredsstillende for forfatterne, som ikke lenger kunne se fram til en markerende utgivelse for et avsluttet arbeid, men sammenstillingen av rådata var også meningsløs fordi begrunnelsene i slutningsrekken ikke skulle tas med. Dessuten strider en slik ordning også mot elementære forlagsrettslige prinsipper for hvilken råderett en forfatter har, over det som skal skje videre med hans litterære åndsverk, utgivelse m.v. Ifølge hans egen oppsigelse var dette en av hovedgrunnene til at Tore Meyer i 2005 sa opp. Seinere gikk de tre kommunene selv til oppsigelse av Oddbjørn Knutsen.
Det ikke å ville gi ut bøker med ferdigstilt, gjennomarbeidet tekst er således en beslutning av de tre kommunenes egen, uttrykkelige vilje, som de trumfet igjennom. Trass i utallige henvendelser fra Oddbjørn Knutsen og Tore Meyer har kommunene aldri villet svare på mulighetene for å få utgitt gårdshistorien for sørsiden av Rolla, som forelå om lag trekvart ferdig allerede i 2005. Seinest ble 1 dette trukket fram på et møte i Hamnvik foran valget i 2007, da ordfører Marit Johansen var til stede. På en tilsvarende henvendelse høsten 2008, om å fullføre og utgi et bind gårdshistorie for Grovfjorden - som da lå halvferdig- svarte Skånlands ordfører Berg at han skulle komme tilbake til saken. Men det gjorde han aldri før Meyer ble utestengt fra bygdebokkontoret.
Når de tre kommunene på denne måten selv har sagt opp den sist gjenværende forfatteren og innstilt publiseringsvirksomheten, hva er da så galt med at Salangen kommune går inn og finansierer arbeidet med et 3. bind av felleshistorien som gjenytelse for at kommunen ble tatt med i slektshistorien – uten kostnader for de øvrige kommunene? Ordførerne Ottesen og Berg fremstiller nå saken som om at det materialet de tre kommunene har finansiert bearbeidingen av, nå blir forsøkt anvendt til noe som er dem uvedkommende. Men saken gjelder hele Astafjord-områdets felleshistorie i tidsrommet ca. 1730 til et par tiår på 1800-tallet, etter samme lest som de to bindene generell historie som tidligere er utgitt av Lavangen – og som kommer alle de fem Astafjord-kommunene til gode.
Som forfatter av disse to bindene hadde jeg fra 1985 også jevnlig kontakt med den opprinnelige ”Ibestad-nemnda” og dens medlemmer. Jeg var aldri i tvil om at de oppfattet felleshistorien som en del av det samlede, overordnede prosjektet, selv om de primært arbeidet med gårds- og slektshistorien. For meg er det derfor uforståelig at ”ordførernemnda” nå vil hindre utgivelsen av et bind til, spesielt siden de får det gratis. Salangen kommune har ikke noe å tjene på engasjementet, og min egen innsats med skriving skjer ulønnet og på fritid. 
Det paradoksale topper seg når man vet at Salangen med dette bare prøver å realisere en plan om utvidet samarbeid mellom alle de fem kommunene som det var hjertens enighet om på et møte i 2000, og der det var Gratangen kommune som tok initiativet og innkalte de daværende ordførere og rådmenn for å få samarbeidet i gang.