Leserinnlegg i HT mandag 16 november 2009

Av Elling Ellingsen

I bokhylla mi er det mange bøker. Blant de mest verdifulle er en serie med tittel ASTAFJORD BYGDEBOK. Serien består av åtte tjukke og innholdsrike bind, og til sammen utgjør de 5185 sider. De fire første bøkene er slektsregister med over 40 500 personnavn og vel 11500 familier og kom ut i 1992. Deretter kom to bind felleshistorie for hele det gamle Astafjord tinglag i 2000 og 2003. I samme periode kom to bind gårdshistorie for nordre del av Gratangen. Til sammen er altså dette åtte bøker, som alle har det til felles at de beskriver Astafjords historie på en faglig grundig og interessant måte, fire av dem er rikt illustrert og har en fremragende grafisk utforming.
Dette er det altså ordføreren i Gratangen på Fremovers førsteside 3. november får til å bli kun to bøker. Det skyldes neppe at hun ikke kan telle lenger enn til to, men at hun åpenbart definerer begrepet bygdebok som kun gårdshistorie. Slekt og felles utviklingstrekk for hele området skal liksom ikke høre med. Dette er et så hårreisende forskrudd resonnement at det egentlig ikke burde kommenteres. Men påstanden kommer fra kommunens fremste politisk tillitsvalgte, som tydeligvis er leder av ordfører-triumviratet som angivelig skal drive bygdebokarbeidet videre.
”Framdrifta” har hittil bestått i å stenge arkivet, skifte låsen, og sette i gang med kostbare utredninger fra en advokat i Tromsø. Dette skulle være nødvendig for å hindre at Salangen kommune fikk bruke arkivmaterialet til å få skrevet og utgitt et niende bind i serien, nemlig boka som skal omhandle Astafjords felles historie fra ca 1730 til et stykke ut på 1800-tallet. Utgivelsen er Salangens bidrag til prosjektet i og med at også Salangen hørte med i det gamle Astafjord. Kommunens bruk av arkivet medfører ingen slitasje eller fjerning av materialet. Dette arbeidet er helt i tråd med tidligere planer i den interkommunale bygdeboknemnda, noe som bl.a. resulterte i en skriftlig avtale med Lavangen i 1985 om å bekoste utgivelsen av felleshistorie fra gammel tid og fram til 1730. Nemnda innså nemlig tidlig at det ville være umulig for en forfatter å dekke alle deler av prosjektet, og at felleshistorien derfor skulle skrives av professor Lars Ivar Hansen. Det resulterte i to bøker, og så ønsket altså Salangen å gå inn i prosjektet ved å følge opp med bok tre på dette feltet, etter samme modell som Lavangen. Salangen vil bruke ganske mye penger på dette bindet, penger som de tre opprinnelige samarbeidspartnerne slipper å punge ut med.
Ordføreren i Skånland sier til Fremover 6. nov at han støtter sin kollega i Gratangen fullt ut. Heller ikke han kan telle lenger enn til to. Han prøver å spille uvitende om hele forholdet til Salangen, og hevder at de ikke hørte noen ting om dette før de mottok stevning om å møte i Ofoten tingrett. Vet han ikke om alle brev som er gått fra Salangens advokat det siste året, fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og fra professor Hansen? Kommunene verdiget ikke noe av dette et svar. Kjenner ikke ordføreren til i møtet i Tromsø 20. august mellom rådmennene fra de tre kommunene, forfatterne, sjefen for Statsarkivet i Tromsø, en representant fra NFF og deres advokat, og Salangens advokat? Formålet med møtet var å få kommunene til å innse at stenginga av bygdebokarkivet var ulovlig. De fikk da 10 dager til å ombestemme seg slik at stevninga kunne bli trukket. Intet skjedde, og retten ble satt 5. okt.
Dommen er tindrende klar: Gratangen kommune pålegges å åpne døra til arkivsamlinga ved Båtmuseet for i alt fire personer som er involvert i arbeidet med bind tre av Astafjords felles historie. Videre må Gratangen betale 147 462 kroner i saksomkostninger til Salangen pluss 86 668 kr til egen prosessfullmektig.
Jeg har skrevet det før, men nok en gang: Uten samarbeidet med Lavangen hadde prosjektet i dag stått uten to verdifulle bøker om Astafjords felles historie. Ved å prøve å holde Salangen utenfor vil man i beste fall forsinke utgivelsen av bind tre; i verste fall risikere at det ikke blir skrevet.
For å si det med Bjørnson: Utakknemlighet er mangel på kultur.